Brian Eno - nr. 436 - Glam/Art Rock

Brian Eno – Here Come the Warm Jets – 1974

Jeg kan ikke si jeg avskyr musikken i ‘’Here Come the Warm Jets’’, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si heller. De kaller det ‘’Art rock’’, det kan sette ting litt i perspektiv.

Noe får meg til å rynke i pannen, mens noe sier meg at dette er kreativ og interessant musikk.

At musikken skiller seg ut fra annen musikk jeg har hørt kan jeg si er helt sikkert. Men det kan egentlig sies om mye av musikken på topp 500 listen til nå.

FUN FACT: ‘’Here Come the Warm Jets’’ kan sammenliknes med urinering. Tenk på det.

Kanskje Brian Eno hadde en ‘’finn deg sjæl’’ periode, eller bare en periode på LSD vogna. Men noe godt kom det uansett ut av dette.

Det sies også at han fraråder fansen til å lese for mye i tekstene hans, der de vil finne ut at tekstene hans har stort sett ingen mening.

I slutten av albumet finner jeg ut at jeg liker Brian Eno, det viktigste er tross alt ikke å lage verdens beste album, men at man prøver.

Veldig spesiell musikk, morsom type, alt i alt et OK album.

Godt med litt variasjon.

Jeg gir ‘’Here Come the Warm Jets’’ 6,4 Vegarder.

http://www.youtube.com/watch?v=u7BDS19H9OM Jeg har selvfølgelig en favoritt "Dead Finks Don't Talk''. Check it out!

George Harrison - nr. 437 - Rock

George Harrison – All Things Must Pass – 1970

Man burde kunne mange voksne ord for å beskrive denne musikken med flest mulige ord. Allerede tre spor ut i albumet i sangen ‘’Wah-Wah’’, håper jeg at han ikke har plukket ut det beste sangene  først, akkurat som en filmtrailer plukker ut det beste i filmen.

Men den glade gitaristen fra The Beatles som er aldeles kjekk med bart, kan virke som har full kontroll og lager magisk stemning fra begynnelse til slutt.

Nå spiller jeg vell og merke albumet som ble ‘’remastered’’ i 2001, og George Harrison sa det var vanskelig og styre unna å endre på alle låtene. Men etter hva jeg hører på dette albumet er det ikke umulig at jeg skal jakte på den orginale LP samlingen.

Jeg føler han har en bra balanse mellom rolige sanger, og dem med futt i. Det er jo viktig at man ikke sovner.

FUN FACT: George Harrison var en hagenisse.

Han hadde ruget på noen av låtene mens skilsmissen av The Beatles nærmet seg, men etter de gikk hver for seg forklarte han, det var som å gå på toalettet og bare slippe løs å få begynne på ‘’All Things Must Pass’’. Vell George Harrison, det resulterte i noe fast og fint.

Låten ‘’All Things Must Past’’ som også er navnet på albumet har Eric Clapton som backing vokal og gitar, mens Ringo Starr spiller på trommer som bare er helt rått. Ikke sant?

De sparer ikke på kruttet, de fordeler det jevnt over hele skiva. I ‘’Plug Me In’’ som gjør seg klar til avslutningen, har de seg en enorm jammefest med Clapton som riffer opp til dans.

Men det stopper ikke der. Det bare fortsetter i ‘’I Remember Jeep’’.

Ja.. hvis du trodde de roet seg ned etter all jammingen etter forrige låt bygger det seg bare mer opp i det neste sporet med den fantastiske tittelen ‘’Thanks for the Pepperoni’’. Det får en til å tenke på fingrene til musikerne under en live konsert. Jeg ser selv for meg blodige fingre.

Og når man nesten begynner å bli litt sliten, kommer en sang helt ut av det blå som faktisk heter ‘’Out of the Blue’’, som virker akkurat som et sammendrag av albumet. Det er som en musikalsk rulletekst. For en opplevelse, for et nivå! Takk for at dere kom, og takk for meg.

Jeg gir albumet 7,9 av 10 Vegarder.

http://www.youtube.com/watch?v=9qdKZBXMX5E Her har jeg også plukket ut favorittlåten min ''My Sweet Lord'' i Live versjon. Enjoy!

Big Star - nr. 438 - Power pop

Big Star – #1 Record – 1972

Det er nesten irriterende, at man gang på gang hører et nytt album, og føler seg sint på seg selv, fordi man ønsker man skulle oppdaget dette albumet for lenge siden.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før?

Det er i hvert fall sikkert, at min musikkhorisont skal spre seg uti granskævven.

Dette albumet er på grensen til guddommelig, eller. Jeg får i hvert fall en veldig god følelse når jeg hører på.

Og midt inni det hele kommer temasangen til «that 70s show», «In the Street».

 Alt er helt tilfeldig når jeg sitter her og utforsker musikkverden, og man ramler kanskje på låter jeg har undret på i årevis.

Skulle levd på 70tallet jeg.

Hvis du som eventuelt leser dette, skulle lure på hvorfor jeg skriver så rart.

For og sitere Ansgar Børrestad fra «Ut i vår hage 2», nærmest mulig: Æ skriver akkurat det æ tenkår.

Akkurat som Ansgar Børrestad ville sagt: Æ synger om det æ ser.

Albumet startet veldig fresh, spesielt når «In the street» tok meg gjennom utallige sesonger med «That 70s show». Og midt i albumet med «Give me another chance», kan vi lukke øynene en stund og bare drømme oss bort i noen minutter.

Jeg føler jeg sitter i en tom sal og bandet står på scenen og spiller kun for meg. Den følelsen..

Når du tror at albumet har kjærtegnet deg nok, nei da kommer «In the Street» nok en gang for å avslutte det hele.

I died and went to heaven.

Jeg kom ikke tomhendt herifra heller, mye bra musikk. Big Star saves the day.

Jeg gir 7,5 av 10 Vegarder.

Hvis du skulle lure på hvordan temasangen til tv-serien "that 70s show" høres ut kan du klikke den inn her: http://www.youtube.com/watch?v=qx6XeBhZETg 

Nirvana - nr. 439 - Grunge

Nirvana – In Utero – 1993

Ville kalt det, behagelig skriking. Jeg mister fokus på hva de egentlig synger om, men helheten utenom teksten er bare ‘’pure awesomeness’’.

Og når jeg skjønner hva som skjer i spor 3, da plutselig «heart shaped box» kommer på, sender det frysninger gjennom hele kroppen. Og jeg må ta en ny slurk av Wongraven vinen min.

Stemmen hans er som en uslipt diamant. Som om det er en kule med snørr i halsen hans som bare venter på og bli harket opp. Den kom aldri opp. Heldigvis.

FUN FACT: Produsenten Steve Albini tok kun 100.000$ for å produsere albumet, han kunne egentlig tjent mange hundre tusen dollar på platesalget, men han mener det er umoralsk og støtende ovenfor artisten og tjene penger på deres musikksalg… Det kaller jeg en hverdagshelt!

Mine damer og herrer, dagens mest spesielle sang «Tourette’s». En: Hey Dave Grohl, wanna see how fast I can write, play and produce one song. Type sang.

Nirvana ligger under sjangeren “Grunge”. Det jeg vil frem til er at grunge er et rart ord, men det passer så godt sammen med Nirvana, selv om jeg ikke har noen aning hva grunge betyr. Fra nå av er min definisjon på grunge: Nirvana.

Siste sangen er jo uten tvil den beste sangen på hele albumet, «All apologies». Men det skjer noe jeg ikke helt skjønner. Sangen varer i en halvtime, men etter «All apologies» er ferdig, er den fullstendig stille i ca. 19minutter, til de plutselig begynner å spille igjen.

Jeg måtte se nærmere på det, og det viser seg at han bare synger piss. Om det er noe skjult budskap bak denne sinnsvake sangen.. ja. Så driter jeg i det.

Men. kult album, kult band, trommisen spiller i mitt nåværende favorittband, Foo Fighters.

Jeg akter ikke å gi dem mindre en 7,2 Vegarder. Its that kind of awesome.

Her kan du se Nirvana, Unplugged med "All apologies". http://www.youtube.com/watch?v=aWmkuH1k7uA&ob=av2e

Beck - nr. 440 - Alternativ rock

Beck – Sea Change – 2002

God Jul alle sammen, og jeg ønsker meg selv velkommen tilbake etter 7 måneder uten å gå gjennom den evig lange listen. Til tross for en lang pause, skal jeg absolutt ikke gi meg. Aldri. No way Jòse.

Flaks for meg fikk jeg er rolig start, kanskje litt for rolig med tanke på at det er blitt ganske sent på kveld. Med andre ord, musikken er veldig avslappende, men aldeles hørbar.

Med et så knakende solid album allerede nå, er det en overveldende følelse at jeg har 439 album etter dette som i følge Rolling Stone Magazine er bedre. JEEBUS CHRUST! ( jesus christ ).

FUN FACT: Etter det jeg forstår er dette albumet inspirert av et samlivsbrudd mellom Beck og hans tidligere kjæreste, som var utro med et medlem av bandet Whiskey bisquit.

Vi burde altså være takknemlig for det.

En veldig oppmerksomhetssyk og grinete Beck, med tanke på sangtitler som «Lonesome tears» og «Guess I’m doing fine». Hadde bare alle samlivsbrudd skapt god musikk…

Etter en stund kommer endelig en sang som gjør at jeg kan bekrefte at jeg har hørt om Beck før, «Lost Cause». Den havner selvsagt i en spilleliste som skal spilles når jeg blir emo.

Har du gjort det slutt med dama/mannen/gutten/jenta, tenn masse stearinlys og sett på denne platen. Du får garantert en skikkelig trist kveld.

Men jeg vil si jeg har fått en musikalsk opplevelse, for jeg skal si deg det, at dette albumet er ikke spilt inn med bare 1 instrument. Nærmere 20 forskjellige instrument faktisk. Fett.

Det blir kanskje litt mye av det samme hvis det er noe og trekke på, men det funker jo for noen det.

Det nærmer seg slutten og sangen «Little one» kommer, med et godt råd, Go to sleep..

Shit ass, ble trøtt jeg.

Kjære siste sang «Side Of the Road», du har tatt meg med på en reise gjennom nok et ukjent album, det er mange flere igjen, og jeg håper det finnes flere som deg.

Jeg kommer ikke unna og tenke på Chris Cornell når jeg hører stemmen til Beck, det er nok bare meg, men jeg vet et album tidligere på listen også hadde en artist med Chris Cornell stemme.

Takk for meg, hade bra.

Du får 6,3 Vegarder av meg.

Her er forresten "Lost Cause". Konge sang! http://www.youtube.com/watch?v=qkNa5xzOe5U&ob=av2e

No Doubt - nr. 441 - Ska punk/ Alternativ Rock

No Doubt – Tragic kingdom – 1995

Boomshakalakalaka! Var det i hvert fall jeg trodde jeg skulle få høre i første sang, første linje og i første vers. Men nei, jeg fortvilte ikke, men det var en nydelig kvinnestemme som sang. Spiderwebs var sangen som tømte meg for krefter, jeg satt helt målløs etter sangen som hadde gjort meg betatt, besatt og helt opptatt for omverdenen.

Guess I'm some kind of freak
'Cause they all sit and stare
With their eyes
I'm just a girl. Synges det i sangen Im just a girl. Men jeg tror hun i noe grad har misforstått folk sin begrunnelsen for at de sitter og stirrer, for dama er jo absolutt ikke værst. En god 7er kanskje.

Fun fact: Albumet ble spilt inn i 11 forskjellige studio.

En ting som også er morsomt og legge merke til er hvor mange forskjellige måter de spiller sangene på, enkelte album har en enkel melodi gjennom hele albumet, der det eneste som er forskjellig er tekstene, men i dette får vi litt arabisk feeling med litt orgel, litt Jamaica style, hiver inn litt gospel symfoni orkester liknende musikk i The Climb, blant mange andre sjangre. Det liker vi. Vi liker også Gwen Stefanis tettsittende røde kjole på coveret.

Og plutselig etter noen meget underholdende låter kommer den som vi har ventet på, Don’t Speak!

Den har blitt sunget i søvne, på vorspiel, nachspiel, i dysjen og i bilen, ja til og med når jeg pusser tennene. Den kom på førsteplass på spillelistene til en rekke land, inkludert Norge i 1997. Flott sang som smitter og smelter seg inn i hjernen.

Et album med fete rytmer tvers gjennom hele greia, og en elskverdig stemme fra Gwen Stefani. Et stort pluss er også at man ikke overdriver med syntheziser. Det liker jeg ikke, like lite som avholdsmenn liker og drikke.

Jeg vil gjerne takke Gwen Stefani og alle i No Doubt som har laget et fantastisk morsomt album, jeg sier morsomt album fordi jeg føler meg så tøysete og glad etter jeg har hørt det. Nok et bra stykke musikk lagret i min menneskelige harddisk.

Jeg har ikke annet valg enn å gi dette albumet 7,1 av 10 Vegarder. Grattulerer’a. 

Og hvis du aldri har hørt om No Doubt før, eller om det er lenge siden du har hørt dem spille, trykk her da vell. 

The Cure - nr. 442 - Post Punk

The Cure – Boys Don’t Cry – 1980

Starter sterkt med en klassiker. Nok en gang var jeg ukjent med sangen “Boys Don’t Cry”, men kjente den umiddelbart igjen etter den startet. Fantastisk fin sang fra et band med fantastisk fint hår. Neida.. Det er med god grunn at de ikke er avbildet på coveret.

 FUN FACT: Trommisen i bandet heter Lol Tolhurst… lol?

Spenningskurven startet relativt høyt oppe, men dalte relativt hurtig. Typisk ble dette lagt merke til i sangen “So What”, akkurat som at albumet pratet til meg. Det liker jeg, og sitter her meget fascinert av livets artige tilfeldigheter.

Med en gang “Jumping Someone Else’s Train” spilles, tenker jeg med en gang koffert, er det feil?

Spenningskurven skyter i taket under “Subway Song”, jeg befinner meg på “subwayen”, og det er noen som følger etter meg, og hvis jeg snur meg er det noen rett bak meg! Verdt og høre, og oppleve spenningen. Freaky.

Rolig avslutning fra guttakrutt i The Cure. Det ble vanskelig å toppe den spennende atmosfæren i “Subway Song”. Men det var ikke så galt at det ikke var godt for noe.. kan jeg få en amen?

Jeg gir 6,4 av 10 Vegarder.

Her kan du få høre "Boys Don't Cry" og se deres SPEKTAKULÆRE musikkvideo. 

Sam Cooke - nr. 443 - Soul

Sam Cooke – Live, at the Harlem Square Club – 1963

Don’t fight the feeling. Feel the feeling. Jeg føler følelsen! JEG FØLER DEN! Spesielt når Chain Gang kommer på. That’s the sound of a man working on the Chain Gang!

Albumet ble spilt inn når han holdt en konsert på Harlem Square Club i 1963, men live albumet ble ikke sluppet før i 1985. Så du skal være en heldig sjel om du opplevde Sam Cooke en svett aften 12. Juni i herrens år 1963. Maken til mann som storkoser seg med mikrofonen og kommuniserer med publikum som om det var hans beste venner. (Venter fortsatt på en tidsmaskin).

Jeg blir en smule misunnelig på de heldige menneskene som var til stede på denne innspillingen av live soul albumet over alle live soul album. Den følelsen.

Har du noen gang sett et lite barn sitte ved middagsbordet og vente på dessert og klappe ukontrollert i hendene? Jeg sitter litt sånn nå…

Stemningen er til å føle og ta på, publikum og Sam Cooke går helt bananas. Det gjør jeg også.

Og jeg gir albumet 7 av 10 Vegarder.

Og hvis du vil sitte med samme følelsen jeg sitter med, kan du lytte litt til en av sangene her. 

Boogie Down Productions - nr. 444 - HIP HOP

Boogie Down Productions – Criminal Minded – 1987

Det som skal være meget viktig og merke seg med øyeblikkelig virkning når dette albumet spiller, er at dette faktisk var funky fresh på slutten av 80-tallet. Bare så det er sagt.

Wadda-da-da-dang, wadadda-da-dang, listen to my 9mm go BANG! Jeg visste jeg hadde hørt den frasen før, nemlig i 50 Cents film, Get Rich or Die Trying.

Og sangen Dope Beat slenger inn litt Back in Black fra ACDC. Helt normalt, og veldig kult.

Og til tross for at dette er over 20år gammel hip hop syns jeg de fleste melodiene er nokså kule, til og være så gamle selvfølgelig.

Og har de lært seg og scratche nettopp spør du? Ehm.. ja det tror jeg. JA MAN.

Dette er også et av de første gangster rap albumene på 80-tallet. Og hva er ikke mer gangster enn at Scott La Rock Sterling i bandet ble skutt og drept i et nabolag fullt med hardcore gangster YO'ere.

Thats gangsta. You can se that Scott La Rock and I are mentally binded. In other words were full Criminal Minded...

Både kul beat og tekst i siste sang Criminal Minded. Men 80-talls hip hop/gangster rap tilhører fortiden, men det var hørbart og jeg gir 5,9 av 10 Vegarder.

Her kan du høre 9mm GOES BANG!!! Check it out. 

The Pogues - nr. 445 - Celtic punk

The Pogues – Rum Sodomy & the Lash – 1985

Jeg elsker lyden av tinfløyte og sekkepipe om morgenen. Mmmmm.

Sangen “I’m a Man You Don’t Meet Every Day” som er sunget av bassisten Cait O’Riordan i bandet, ga meg så mye frysninger at jeg hadde problemer med pusten. Så da kan vi gjerne si at hun tok pusten fra meg. Og det er verdt og høre på.

FUN FACT: Elvis Costello som er spilt tidligere på listen min, er også  en av produsentene til dette albumet. Jeg har også lagt merke til navnet Elvis Costello i flere sammenhenger med TOPP 500 listen. Konklusjon: Han bidrar til mye bra musikk. Tusen takk Elvis Costello.

Hela i taket og tenna i tapeten for et bra stykke album, med musikk som sender deg rett i drømme verden med en kald halvliter og en gullbelagt tin fløyte. Banjoen hater jeg heller ikke.

Når sangen “The Gentleman Soldier” spiller, kommer det en tromme som hiver meg ut av stolen. And the drums are going.. RATATATA! Det er rått og det er heftig.

Altså, “The Band Played Waltzing Matilda”… sanger som vanligvis varer så lenge går jeg lei av, men denne var bare fin og flott. Jeg ville ha mer. Men jeg kan ikke alltid få det som jeg vil. Og det må jeg bare akseptere.

Jeg stor koset meg når jeg hørte på albumet. Det er jeg nok ikke alene om.

Jeg gir 7,5 av 10 Vegarder. Skål.

Vil du ha en smakebit av dette fantastiske albumet. Får du se bandet spille "Dirty Old Town" her. 

Suicide - nr. 446 - No Wave

Suicide – Suicide – 1977

The two-man-band med vokalisten Alan Vega som synger slik at du ikke skal bekymre deg for å måtte følge med på for mye tekst. Han spiller litt mer på den mystiske, rolige og aldeles psykotiske stemmen. Og Martin Rev på keyboard og tromme maskin. De skal altså ha fått æren for og være en av grunnleggerne innen synth-pop.

FUN FACT: Den første sangen på albumet “Ghost Rider”, har blitt coverlåt for åtte forskjellige band. Rare greier, men da er det bare og sette i gang å se om de har klart seg bedre enn Suicide.

Når jeg sitter og ser på noen bilder av bandet, merker jeg fort at de er akkurat de typene jeg hadde sett for meg, noen skakk kjørte artister som spiser piller til frokost, lunsj og middag… og kveldsmat.

Sangen “Girl” tror jeg kun fungerer på nettopp jenter. Stønne lyder fra disse gutta er liksom ikke det som er optimalt her i gården. Huffa meg. Huffa. Huffa. Meg.

Frankie Teardrop jobber fra syv til fem også i en fabrikk, bare hvis dere ville vite det. Sangen med samme navn “Frankie Teardrop”, dundrer på synthesiseren og deljer løs på tromme maskinen. Jeg må bare få lov til og si at, dette kan nesten ikke kalles musikk. Kall det hva du vil, men det minner mer om noen som har en samtale meg seg selv, og legger til litt instrumenter. Og hvis disse ikke er ruset under innspillingen av disse sangene, skulle de nok ha vært innlagt.

Men ikke nok med at “Frankie Teardrop” er faktisk det sykeste jeg har hørt.. noen gang. Varer den i tillegg i ti og et halvt minutt. Så her må jeg sitte og bli hjernevasket. Hvis du hører LITT av sangen selv, vil du allerede da syns synd på meg. Men budskapet med både band navnet og tittelen på albumet er nok at du vil vurdere det etter og ha hørt igjennom hele greia.

WARNING!!!! IKKE LUKK ØYNENE NÅR DU HØRER PÅ “FRANKIE TEARDROP” !!!

Nå hørte jeg kun de orginale sporene fra albumet, for bonus sporene vil jeg ikke høre. Aldri har musikk gjort meg så sint, men da kan det jo igjen være at de har gjort jobben sin riktig hvis det var det som var målet. Jeg gir albumet 1 av 10 Vegarder og håper jeg aldri hører noe fra Suicide igjen.

Her er musikkvideoen til "Frankie Teardrop". Men jeg anbefaler at du hører på når det er lyst ute. Og at du gjør det sammen med noen andre. For dette er syke greier.

Devo - nr. 447 - Post Punk

Devo – Q: Are we not men? A: We are Devo! – 1978

Skikkelig rare greier. Det er også veldig høyt på listen over syk musikk. Veldig syk musikk.

Utakt her og der, og stemmen skal høres ut som en som gråter mens han synger.

Sangen som var grei og høre på var “Gut feeling”, for der sang de ikke så veldig mye.

For meg er det en smule vanskelig og forstå at dette albumet kom så langt opp på listen foran noen fantastiske album som etter hva jeg syns selv er, MYE BEDRE.

Men albumet har mye DEVO, og det veier opp for mye annet.

Sangen “Gates of Steel” hører faktisk litt normal ut, og når jeg sier normal, mener jeg at stemmen høres ut som den skal, enkelt og greit. Eller så godt det lar seg gjøre.

Men albumet er fortsatt kjempe rare greier.

De kunne også spart seg med å lage en egen versjon av Rolling Stones “Satisfaction”. Men skaden er jo allerede gjort. Og det er Devo.

Men hvor kan man spille denne musikken? Hvor egner den seg? Hvem er målgruppa…

UMULIG OG SI!!! Den er så fantastisk rar at jeg sitter bare igjen med et spørsmåltegn, og alt er Devo.

Jeg gir albumet 4,6 av 10 Vegarder. Fordi det var slitsomt og høre på. Men det var likevell noe der.. gjemt et sted.

Her er en musikkvideo fra Devo med sangen Whip It fra albumet, du kan høre på sangen slik at du lettere kan forstå min frustrasjon overfor albumet.